1. Jeg var også med i en ulykke. Men ikke på langt nær så alvorlig som din. Jeg gikk i sjokk. Jeg tok buss hver dag til videregående. Byttet buss på autopilot. Satte meg i buss nr2 og sovna igjen. Men denne ene gangen va liksom noe litt feil. Jeg hadde en uro i kroppen som ikke kunne forklares. Jeg sovnet aldri, noe som jeg alltid gjorde. 15-20 minutter etter at vi hadde byttet buss, skal vi over et fjell på en måte. Eller vi kjører gjennom et skar, så vi kjører aldri opp på selve fjellet. Det har kommet masse ny snø. Det er en polsk sjofør. Jeg hører han klage på gebrokkent norsk over kommunikasjonen til bussstasjonen om å få kommunen ut på veiene og brøyte “dette er farlig”. Vi kommer oss ikke mye lenger. Jeg kjenner vi bussen glir litt merkelig. Den glir ikke rett frem. Den den har fått vinkel. Jeg sitter lent mot vinduet og prøver og sove. Jeg hører noe slå mot rutene på andre siden, venner som forstår før meg hva som skjer som blir engstlige og roper at folk må passe seg. Holde seg fast. Jeg kjenner bussen legge seg. Jeg forstår ikke hva som skjer. Jeg åpner øynene idet bussen er på vei rundt. Jeg kjenne kroppen løfte seg fra setet jeg satt og sov i. Jeg prøver desperat og gripe tak i noe forran meg, men jeg faller. Jeg løfter armene rundt hodet. Jeg faller rett over gangen, og lander med albuen først ned i nakken til en kamerat. Og jeg er tung. Jeg våkner til igjen. Innser at jeg har vært borte. Jeg våkner først, med kammeraten min under meg.. Kammeraten min ligger mellom meg og snø og knust glass. Og sekker og jakker, bøker og pcer ligger strødd rundt oss. Jeg prøver og snakke til han. Men ingen reaksjon. Panikken bre seg i meg. Jeg overbeviser meg selv om at han er død. Og jeg har drept han. Da svartner det for meg. Jeg husker bare at C sparker opp takluken. Så husker jeg at en venninne ber meg ringe og si fra til mamma. Dette har mamma fortalt meg: Hun satt i møte. Hun er økonomiskjef. Jeg ringer ALDRI på denne tiden av døgnet. Jeg ringer. Hun legger på. “Kan ikke svare nå – jeg er i møte” auto meldingen blir sendt x antall ganger før hun tar telefonen irritert “Jeg er i møte” sier hun før hun hører stemmen min skjelvende si “jeg har drept han!” og legger på. Tror jeg med trygghet kan si at mamma fikk mer panikk enn det jeg hadde. For jeg tar ikke telefonen. Ikke med det samme. Og når jeg gjør det messer jeg på “jeg har drept han. Han er død. Jeg har drept han! Han er død” jeg skjelver i stemmen. stemmer er spak. Og jeg legger på igjen. Ringer typen min 100 ganger og. Messer det samme til han. Men typen min har fortalt meg at noen tar fra meg telefonen mens jeg messer mitt, og kan fortelle at “kan du si til henne at jeg lever. Jeg står rett forran henne men hun enser ikke meg!” Jeg var i sjokk.
      Moren til en venninne av meg kjører meg hjem. Ber meg slappe av en stund, drikke litt vann. Jeg legger meg til å sove. Sjekker nyhetene når jeg våknet. Ble innmari sint på VG og Dagbladet som kun rapporterte om kuttskader og “ingen alvorlige skader”. Hvor frekke er de som ikke skriver at jeg har drept han! Han fortjener så mye mer!
      Videre leser jeg at 1 eller flere elever er savnet. Dersom man vet noe ber man publikum kontakte politiet. Jeg tenker meg om. Vet noen om at jeg er her? Jeg ringer politiet. Jeg sier noe sånt som “Hei, du vet den bussulykken?” Jaa…? “Kan du fortelle meg hvem som er savnet?” en tydlig irritert politimann tror jeg er ute etter gossip. Men jeg avbryter han før han får gitt meg en preike uten sidestykke “Altså – kan du bekrefte om det er meg som er savnet?” Da ble pipen en annen tone. Men med alvrålighet i stemmen sier han at jeg må innfinne meg på legekontoret ASAP. Heldigvis var jeg like hel.

    2. Henriette: såå grusomt ?? utrolig kjipt å høre din historie her. Uansett om det ikke va “like alvorlig ” e det utrolig skremmende å oppleve. Kordan gikk d i ettertid? Fikk du “skrekken” du også?

    3. Jeg får fnatt av gebrokkent norsk. Da røyser hårene i nakken seg. I alle fall når de sier “faliii” bare for å være snille når det er glatt. Da får jeg lyst og legge meg under dynen og bli der. Jeg husker alt. Jeg våkner noen ganger fortsatt av at jeg føler jeg svever i luften og bare venter på å kjenne jeg får vondt. Jeg blir rasende på mannen når jeg føler han er uforsiktig og det er glatt ute – isærs vist guttene mine er i bilen. DA skal det ingenting til før lunten er så og si ikke eksisterende. Og det skal sies at mannen har krasjet før på glatten. Og det var ikke hans feil. Selv om han var bak rattet. Så han er antaglig guds beste barn bak rattet på vinterføre. Da holder vi oss mest hjemme.
      Fly påvirker meg ikke sånn. Og tog..? vet ikke har ikke prøvd. Men buss? Nei. Jeg får det bare ikke til. Jeg knakk beinet nå, og legen min kunne ikke gi meg passienttransport. “kan du ikke ta bussen da?” *himmler med øynene* Jeg ble litt sur for å si det sånn…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg