Dette året 2020, som skulle bli mitt år, året da jeg skulle få tilbake helsa mi, kroppen og kanskje kunne få et svar angående jobbfremtiden.
Kort fortalt ble jeg dårligere i februar, mars 2020 fikk jeg beskjed etter noen måneder om at jeg var 100% ufør. Lite slag i trynet selv om det var en liten lettelse.
Nav justerte meg rett på 100%, det var ikke det legen min søkte om i utgangspunktet.
Etter å ha vært 18 måneder på arbeidsutprøving og steder som f.eks. Friskgårdren kom dommen.
Satt igjen med en skam, følte meg ubrukelig, har vel aldri følt meg så dårlig som etter da.
Heldigvis er det slik idag at det heter ikke en gang ufør alltid ufør.
Coronasituasjonen gjorde heller ikke ting bedre, da utredninger og sykehustimer ble utsatt.
Selv om man får dommen/avgjørelsen så er ikke alt løst, det har bare gått en vei og det er feil vei.
Siden mars 2020 har vekta økt fra 74 kg til 96(!!)
Jeg har “måttet” fjerne alt håret på grunn av store bivirkninger av medisin som Topimax forebyggende mot migrene. Så i april 2020 skinna jeg meg, angrer ikke, det burde alle gjøre en gang i livet.
Var så deilig å bare ta alt når alle klaget på at frisørene var stengte.
Tenk så bortskjemte vi er!!! Frisøren er stengt… mens folk dør rundt oss av Covid-19.
Så ikke nok med at vekta økte var jeg skinna, jeg har aldri før følt meg så lite vel som i 2020.
Noe positivt er at jeg fikk botox for migrene, har halvert antall anfall på under 1 år og 3 behandlinger. Ny hverdag for hodet♡ nå ender jeg hver måned på 8-12 anfall.
Selv om hodet ble bedre begynte andre problemene å komme ekstra frem.
Jeg har store problemer med fatigue, akutt tretthet og akutt hvilebehov.
Smerter i rygg, føtter, ledd og muskulatur.
Dårlig søvn og depresjon.
Jeg har fått påvist en genfeil kalt atp1a2, de mistenker på medisinsk genetikk at muskelsmertene kan komme derfra.
Iver har også samme genfeil.
Alle utredninger, timer flyttet på ubestemt tid.
Fastlegen er en fantastisk mann i en alt for travel hverdag, men når Coronasituasjonen roer seg tror jeg det blir langt enklere med alt.
Jeg var aktiv frem til sommeren, så kom det som kommer hvert år, vinter. Du vet den kommer,men allikevel blir man utrolig deppa.
I desember 2020 bestemte jeg meg for å legge om kostholdet og livsstilen igjen, å ha mer tålmodighet! For alle forsøk på å gå ned i vekt i 2020 har resultert i nada.
2021 kom, å jeg har startet godt!
2021 er for meg mitt år, det er året jeg skal gjøre ting å ikke bare planlegger det.
Skrivende stund er det 11 dager siden sukker og høykarbo, må innrømme det går utrolig fint.
Masse motivasjon og mer disiplin.
Jeg skal prøve å legge ut noen oppskrifter av og til, men kommer ikke til å love noe som helst.
Startet på Lavkarbo igjen 06.01 å har mistet vannvekt på 3 kg.
Sett stekeovnen på 160 grader, finn frem ei springform på 24-26 cm.
Pisk egg og tagatesse i minst 10 minutter, helst mer for dette er meget viktig i prosessen for å få et så vellykket resultat som mulig.
Når eggedosisen er ferdigpisket til en luftig masse tilsetter du ferdig siktet mengde med mandelmel, bakepulver og johannesbrødkjernemel, jeg liker helst å bake med johannesbrødkjernemelet kontra xanthan gum (det er lettere at det kan bli gummikonsistens med det.)
Vend dette veldig forsiktig inn i eggedosisen, kle springforma med bakepapir å stek midt i ovnen i
omtrent 25-35 minutter, det avhenger litt om hvor stor diameteren på forma er.
Grunnen til at jeg skrev 24-26 er at jeg syns heller det er bedre å steke en liten lav bunn enn å steke enl liten høy bunn som ikke blir gjennomstekt, de kan fort bli rå inni.
Når kaka er ferdigstekt hvelver du den over på ei rist å lar den ligge opp ned til den er helt avkjølt. Imens kan du forberede pynt og lignende.
Iver har laget denne med meg 2 ganger, han har pyntet helt selv også!
– Tips!
Ha friske jordbær med et dryss tagatesse over og sukkerfri vaniljesaus inni kaka eller over om den får et søkk. Kjempegodt!
Om deigen blir klissete tilsetter du litt ekstra fiberhusk, blir deigen for fast tilsetter du litt ekstra vann
Fiberhusk kan være forskjellig fra merke til merke
Ta en liten klump deig, legg på et bakepapir, finn frem et annet bakepapir å kjevle tynt.
Kjevler du for tynt blir det flatbrød! (Bruk denne eller andre lefseoppskrifter på flatbrød)
Legg bakepapiret med deigen og det andre bakepapiret på ei takke/stekepanne eller ei steplate, ta forsiktig av det øverste etter en liten stund på varmen.
Vend lefsa over så lar du det ligge med papiret øverst en stund før du tar det av igjen.
Enkleste her er å bruke Nille sine flergangs bakepapir, langt billigere i lengden!
Du kan steke i ovnen også, men er noe usikker på steketid. (Prøv deg frem)
Disse lefsene kan brukes til så mangt, her har vi laget quesedilla på grillen ute på tur.
Quesedilla
Du kan bruke det du ønsker inni, her brukte vi biffstrimler, paprika, løk, pizzasaus og ost
Det er også godt med bare ost og skinke.
Ha på litt pizzasaus på tortillasen
(blandet på forhånd på turen på ketchupflaskeSukkerfri ketchup og oregano
Ha biffstrimler, noen skiver paprika og løk på den ene siden, strø over godt med ost.
Brett over den andre delen, legg den på folie eller i en grillform/stekepanne
Varm den litt på den ene siden før du snur den over på den andre siden, når osten er smeltet er den ferdig
Du kan også ha disse lefsene som lomper/pizza/til taco/andre typer wraps
Det er direktelink til produktene markert i blått, alt kjøpes hos Kinsarvik.
Dere altså, for noen som ikke er spesielt glad i makroner (sukker i) til å bli betatt på stedet!! Wow så digg dette var, å jeg er veldig glad for at de ble så vellykka på smak, så her får dere oppskriften.
Ødelagt, redd og kvalm… Jeg angrer nå for at jeg ikke sa ifra tidligere, var redd for å ikke bli trodd.
Når en jente på syv år føler det er noe galt er det oftest det, å være redd for noe er ikke noe man styrer selv.
Frykten for å bli skjelt ut, få straff var allerede der da, en jentunge såvidt blitt gammel nok til skolestart holdt en stor og stygg hemmelighet helt alene.
Venninnene visste det, det var noe som en gang ble fortalt noen år senere, men ingen voksne..
Å leve hver dag med den følelsen av å være ekkel og skitten er ubeskrivelig, man var svært uskyldig, men allikevel sitter man igjen med all skyldfølelsen.
Endringene var fatale etter dette, adferden ble annerledes og et barn var ødelagt for livet uten å vite det selv.
Begynte å gjøre ting som å stjele, lyve og lure, årene som kom var det noe som gjorde at de signalene som skulle fortelle deg hva som var riktig og hva som var galt ikke kom helt frem.
Oppførte seg merkelig og annerledes uten at det var noe annet som hadde skjedd.
Å alle år med ting som ikke hadde blitt snakket om, ting som man hadde problemer med å sette ord på og kanskje mangel på voksne man kunne betro deg til.
Ikke før man blir foreldre selv vet man hvor mye man kan elske et barn, å frykten for at noen skal skade ditt eget barn er høy.
Man ubevisst har det i minnet om hva en selv opplevde, noe som var galt, som man ikke kunne noe for selv.
Det gjør meg sint, frustrert og uvel alt over at det mennesket har sluppet unna med alt, å man er sikkert ikke den eneste.
Mareritt og panikkangst man ikke selv kan styre, uro og nerver over å være tilstede i samme grend.. Heldigvis var det en oppegående syvåring som følte noe var galt før det gikk for langt.
Allikevel langt nok til å sette dype spor og sår.
I 11 år har dette vært en tanke, men først nå er man sterk nok til å skrive det, ikke bare for seg selv, men for alle andre. Det er ingen skam mer, for dessverre er dette mer vanlig enn uvanlig.
Å møte det blikket fra vedkommende er som 10 kniver i hjertet,man blir redd og kjenner en stor klumpi halsen…… noen ganger har man virkelig uflaks!
Denne mannen bor i tettbebyggelse, bare det å se nabobarna gjør meg engstelig, tenk om han…….
Dette er så tabubelagt at det er virkelig noe som bør snakkes mer om, at det er ikke barna som gjør noe galt, men den voksne.
Jeg ønsker ingen form for oppmerket, så det er ikke årsaken til at jeg deler dette, men ønsker å fortelle den grusomme sannheten om hvor jævlige noen mennesker kan være.
Jeg er ødelagt, redd og kvalm… bare marerittene om å ta hans liv ødelegger store deler av dagene, ubevisst og bevisst..
For ikke lenge siden ble det for mye og for brutalt, så en utenforstående fikk vite det, det som var godt i ettertid er at den personen trodde på deg og du fikk en følelse av ekte medfølelse. Det er for sent nå å gjøre noe med det, så alderdommen får gjøre jobben.
Men vær så snill å ikke vent i 24 år, vær sterk nok til å fortelle….
