Ødelagt, redd og kvalm… Jeg angrer nå for at jeg ikke sa ifra tidligere, var redd for å ikke bli trodd.
Når en jente på syv år føler det er noe galt er det oftest det, å være redd for noe er ikke noe man styrer selv.
Frykten for å bli skjelt ut, få straff var allerede der da, en jentunge såvidt blitt gammel nok til skolestart holdt en stor og stygg hemmelighet helt alene.
Venninnene visste det, det var noe som en gang ble fortalt noen år senere, men ingen voksne..
Å leve hver dag med den følelsen av å være ekkel og skitten er ubeskrivelig, man var svært uskyldig, men allikevel sitter man igjen med all skyldfølelsen.
Endringene var fatale etter dette, adferden ble annerledes og et barn var ødelagt for livet uten å vite det selv.
Begynte å gjøre ting som å stjele, lyve og lure, årene som kom var det noe som gjorde at de signalene som skulle fortelle deg hva som var riktig og hva som var galt ikke kom helt frem.
Oppførte seg merkelig og annerledes uten at det var noe annet som hadde skjedd.
Å alle år med ting som ikke hadde blitt snakket om, ting som man hadde problemer med å sette ord på og kanskje mangel på voksne man kunne betro deg til.
Ikke før man blir foreldre selv vet man hvor mye man kan elske et barn, å frykten for at noen skal skade ditt eget barn er høy.
Man ubevisst har det i minnet om hva en selv opplevde, noe som var galt, som man ikke kunne noe for selv.
Det gjør meg sint, frustrert og uvel alt over at det mennesket har sluppet unna med alt, å man er sikkert ikke den eneste.
Mareritt og panikkangst man ikke selv kan styre, uro og nerver over å være tilstede i samme grend.. Heldigvis var det en oppegående syvåring som følte noe var galt før det gikk for langt.
Allikevel langt nok til å sette dype spor og sår.
I 11 år har dette vært en tanke, men først nå er man sterk nok til å skrive det, ikke bare for seg selv, men for alle andre. Det er ingen skam mer, for dessverre er dette mer vanlig enn uvanlig.
Å møte det blikket fra vedkommende er som 10 kniver i hjertet,man blir redd og kjenner en stor klumpi halsen…… noen ganger har man virkelig uflaks!
Denne mannen bor i tettbebyggelse, bare det å se nabobarna gjør meg engstelig, tenk om han…….
Dette er så tabubelagt at det er virkelig noe som bør snakkes mer om, at det er ikke barna som gjør noe galt, men den voksne.
Jeg ønsker ingen form for oppmerket, så det er ikke årsaken til at jeg deler dette, men ønsker å fortelle den grusomme sannheten om hvor jævlige noen mennesker kan være.
Jeg er ødelagt, redd og kvalm… bare marerittene om å ta hans liv ødelegger store deler av dagene, ubevisst og bevisst..
For ikke lenge siden ble det for mye og for brutalt, så en utenforstående fikk vite det, det som var godt i ettertid er at den personen trodde på deg og du fikk en følelse av ekte medfølelse. Det er for sent nå å gjøre noe med det, så alderdommen får gjøre jobben.
Men vær så snill å ikke vent i 24 år, vær sterk nok til å fortelle….
